Oslo Nye teater: Talentenes teater?
Kulturminister Hadia Tajik besøkte 13. mai 13 Oslo Nye Teater for å møte ledelse, ansatte og tillitsvalgte. Som leder i FTTF, fagforeningen for ansatte i det teatertekniske feltet, er jeg glad for ministerens sunne skepsis til Oslo kommunes driftsendring på Oslo Nye Teater.
I diskusjonen om driftsform ved Oslo nye Teater er det interessant å gå nærmere inn på hva Oslo Kommune og kulturbyråd Hallstein Bjercke kommuniserer i media.
Kulturbyråden melder at Oslo Nye Teater skal produsere mer kunst for mindre penger. Plumpt sagt har Oslo kommune gitt sitt bidrag – mindre penger, så skal teatret gjøre resten.
Hva er et prosjektteater? En virksomhet som produserer teater med prosjektmidler tilført etter behov, utstrakt bruk av gjestespill og mindre egenproduksjon. En begrenset grunnbemanning, ytterligere bemanning ved prøver og avvikling tilføres ved behov.
Kulturbyråden antyder at prosjektteatermodellen er så god at flere institusjonsteatret burde gå for samme driftsform. Forutsetningen blir da at man skal kunne hente inn den tekniske kompetansen man behøver i feltet. Mitt spørsmål blir da: Hvor skal kompetansen komme fra?
Vi har ingen offentlig godkjent sceneteknisk utdannelse i Norge. Kompetansebyggingen av personale til produksjon og avvikling av teaterforestillinger, som er et eget fagfelt, blir i dag i stor grad gjort ved den enkelte institusjon. Dette til tross for at de teknikere som ansettes i norsk teater i dag har fagbrev og høyskole som er relevante for yrkesgruppene i virksomheten.
Produksjon av teaterforestillinger er et smalt, spesialisert fagområde. Det er kostbart å produsere dekorasjoner, kostymer, lys og lyd. Ikke fordi lønningene i feltet er høye, men fordi hver enkelt del av en produksjon er laget og tilpasset av menneskene som jobber der. Fordi kvalitet synes og blir verdsatt av den som produserer, og den publikummer som blir presentert resultatet.
Teater er ikke lønnsomt i kroner og øre om man ser teatrets regnskap isolert. Teatrets verdi ligger i den samfunnsoppgaven vi er tildelt. Å presentere scenekunst som er vesentlig og med høy kvalitet.
Det er ubehagelig at det har dannet seg en front mellom institusjonene og det frie feltet. Jeg mener dette er en kunstig motsetning, som først og fremst scenekunsten taper på. Vi er i lille Norge fullstendig avhengig av et fritt scenefelt med gode rammebetingelser, i kombinasjon med de store institusjonsteatrene. Målet om gode og vesentlige publikumsopplevelser er felles.
Oslo Nye Teaters ansatte har nå en arbeidshverdag hvor de skal produsere kvalitetsmessig like godt teater, på like mange scener, med 40% færre ansatte enn for 10 år siden. I omstillingen til prosjektteater skal bemanningen begrenses ytterligere, uten at de ansatte vet hvilke grupper som vil rammes.
Min bekymring er at teatret med en så lav bemanning ikke vil kunne holde den høye kvaliteten i produksjonene oppe. Resultatet vil bli en nedadgående spiral hvor bevilgningene vil begrenses med henvisning til lavere kvalitet, publikum velger andre scener og i ytterste konsekvens lukker dørene seg og Oslo by står uten et eget teater.
Det ville være ganske talentløst.